"Fra det laveste fangehullet til den høyeste toppen kjempet jeg med ham, Morgoths balrog. Til slutt kastet jeg fienden min ned og knuste ruinen hans i fjellsiden. Mørket tok meg, og jeg forvillet meg bort fra tanke og tid. Stjernerne kretset over meg, og hver dag var like lang som et helt jordeliv. Men det var ikke slutten. Jeg følte livet i meg igjen. Jeg er blitt sendt tilbake ... til min oppgave er fullført."
Aragorn, Legolas og Gimli følger etter hobbitvennene sine inn i den dystre, eldgamle Fangorn-skogen. Denne gamle skogen er mørk og farlig, en rest av den store skogen som en gang dekket store deler av det ville landet øst for fjellene. Idet de knudrete trærne som henger over dem, begynner å stønne illevarslende mot hverandre, blir de tre jegerne varslet om tilstedeværelsen av en mystisk, kappekledd skikkelse.
"Den hvite trollmannen nærmer seg", advarer Legolas, og i forventning om at Sarumann skal dukke opp, lar trioen sverd, øks og pil fly, men blir avverget av en blendende magi. Vennene blir fort overveldet og tenker på det verste, og i forbitrelse og frykt krever de at fienden skal åpenbare seg.
Men slutten er ikke kommet denne dagen, for idet det strålende lyset blekner og den grå kappen hans faller, står det ikke en fallen trollmann foran dem, men en venn fra hinsides den dødelige verdens grenser - Gandalv er tilbake.
"Jeg er Gandalv den hvite, og jeg kommer tilbake til dere nå ved tidevannets vendepunkt
